Omvendelse, dåp og Den Hellige Ånds gave

Apostelen Peter, en av de tolv disipler, talte på pinsefestens dag og lærte: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave» (Apg 2,38).

 

For det første må vi — dersom vi vil få — omvende oss, altså få et annet sinn.

 

For det andre må vi — dersom vi vil få — la oss døpe til Jesu navn, altså til hans død (Rom 6,3).

 

Hvorfor? «For den som er død, er rettferdiggjort fra synden» (Rom 6,7). Vi får altså syndenes forlatelse ved døden. Hvorfor? Fordi den som er død, ikke lenger synder, eller som dikteren Holberg skriver: «den som sover, synder ikke». Vi tror jo at «Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet» (Rom 6,4), og fordi vi er blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, «skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse» (Rom 6,5). Noen sysler med teologiske spørsmål som hvorvidt det finnes gjenfødelse i dåpen. De forstår ikke at vi som nå lever, en dag også skal dø. Mens vi ennå lever, lever vi ved tro — i full overbevisning om at vi skal gjenfødes «i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet» (1 Kor 15,52; 1 Tess 4,13–18). Skal man gjenta disse grunnleggende tingene til det kjedsommelige? Vil vi noen gang få et annet sinn?

​

I Apg 8,15–17 står det slik om da Peter og Johannes dro til Samaria for å møte dem som hadde tatt imot Guds ord: «De kom dit ned og bad for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem; de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.» Det står ikke noe om at Ånden åpenbarte seg på en spesiell måte, men vi vet at da disiplene ble fylt av Den Hellige Ånd på pinsefestens dag, begynte de «å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale» (Apg 2,4). Det samme skjedde da evangeliet nådde hedningene i Kornelius’ hus; de troende der «hørte dem tale med tunger og lovprise Gud» (Apg 10,47). Disse fikk altså Den Hellige Ånds gave før de var blitt døpt. Slik viste Gud at Ånden ble utgytt over dem slik som over profetene i gammeltestamentlig tid, uten noen lære om dåp, slik at profetordet i Joels bok skulle bli oppfylt: «Jeg vil utgyte av min Ånd over alt kjød» (Joel 3,1).

​

Videre står det om de åndelige gaver i 1 Kor 12–14. I 12,7 står det: «Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.» Det er altså ikke slik at alle får å tale i tunger, slik noen forvillede generasjoner har trodd. Dette ble undergangen for deres videre søken etter nådegaver.

​

Konklusjonen er: «Jag etter kjærligheten!» — den som er slik og ikke slik (se kapittel 13). Det står også: «Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk!» (1 Kor 14,1). Hvorfor er profetisk tale særlig viktig? Fordi «den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten» (v. 4). Uttrykket «profetisk» gjelder det som har med profeter og profeti å gjøre, altså de som har fått noe helt konkret å overbringe fra Gud. Derfor er det viktig å prøve det som blir sagt. Det er jo alltid en fare for at det ikke gis rom for andre meninger og at profetisk tale ofte forblir uprøvd. Herunder hører omvendelsen, og fatte ett annet sin, ett bedre, ett edlere, som det heter om de troende i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt» (Apg. 17:11).

 

Så dersom vi har gjort alt dette, skal også vi få Den Hellige Ånds gave — om vi vil.

​

Denne sida vart laga i 2026; sist endra 24 februar 2026.

​

​