Arkeologien og Genesis

Arkeologien er læren om de lengst forsvunne tider og granskingen av funn, utgravinger og oldtidslevninger. Genesis, som betyr begynnelse, er det gamle navn på 1. Mosebok. Ing. Albert Hiorth som er en ivrig gransker på disse felter, skriver i denne artikkel om den første bok i vår bibel, sett i arkeologisk lys. Det er vel ingen bok i Bibelen som er blitt mer sønderslitt av de moderne kritikere enn 1. Mosebok. Men neppe noen bok har fått oppleve en slik stadfestelse, punkt for punkt, alt etter som de arkeologiske, geografiske og historiske vitenskaper avdekker det hemmelighetens slør som har hvilt over denne svunne urtid.

​

I

Enda er arkeologien i sin pure barndom, stadig kommer nye kjensgjerninger for dagen. Men ett er visst: vi kjenner i dag de metoder og prinsipper som lå til grunn for patriarktidens skrevne dokumenter, et grunnlag som kritikerne manglet. Vi vet endog nå at de gamle kunne skrive! Og vi går således ut fra det motsatte av kritikkens utgangspunkt og premisser, og forstår således at også konklusjonene bør bli noe forskjellige. -

Vi kjenner nå både skapelsesberetningene, syndflodens historie, sådan som de gamle babyloniere lærte, i store trekk finnes det jo merkelige likheter med Bibelens beretninger, - men Babylons tavler er fulle av de mest groteske drag av hedensk overtro og polyteisme. Men Bibelens er den nøkterne, konsise beretning, som holder mål i dag - og visselig framover i tid. Alt tyder på at Abraham hadde fått overlevert og oppbevart beretningen om den sanne åpenbaring fra Gud selv og hans patriarker. Derfor fikk han ordren om å fly ut fra hedendommens mørke til det land Gud viste ham, som startplass for det Guds folk i Guds land - løftets land og folk, som vi ser i dag - tusener av år etterpå. Her finner vi Abraham, den fattige, ensomme emigranten, her mottar han i tro Guds løfter - ufattelige, som de må ha fortonet seg for ham: Han skulle bli stamfar til et stort folk - ja, til en skare av folkeslag - hans navn skulle bli stort - et helt land skulle bli hans odelsgods, ja, han skulle bli kongers stamfar - (intet under at Sara, og vantro kritikere drar på smilebåndet!)

Men vi ser disse løfter oppfylt i årtuseners løp. Vi ser Israels folk bli et mektig folk, og vi ser Abraham som Israels kongers stamfar - David - Salomo - ja, kongenes Konges jordiske opphav - og hans navn - vår troes far - ble i sannhet stort; i han skal alle jordens slekter velsignes 1. Mos. 12-35, 11 etc.)

Guds løfter holder! Men herom er kritikken merkelig taus!

 

II

Lar man Bibelen tale sin egen sak, får en se andre sider belyst. Således ser vi at første del av Genesis inneholder babylonsk anstrøken, mens i annen del typisk egyptiske forhold gjenspeiles. Vi finner at forfatterne sitter inne med et forbausende intimt kjennskap til alle forhold i disse land - noe som arkeologene nå har bevisene for riktigheten av. Det er allmennkunnskap i dag.

Der nevnes f. eks. om Potifar «som høvding over Faros livvakt» (Gen. 37, 36), og navner som Zaphenath - Peneah - Asenat (Gen. 41, 45) - og om visse grenselinjer for Kanaan «med Gerar og Gaza bortimot Sodoma og Gomorra» (se Gen. 10, 19 - 13, 10-14,11) som altså må ha eksistert da. D.v.s. dette er skrevet av Abraham, men før byenes totale ødeleggelse og synking i Det døde hav.

Det framgår at dette beskrives på Sems tavler, hvorved beretningen tidfestes på den i Babylonia vanlige metode. En tavle tidfestes f. eks. så: «Året da kanalen Tutu-Hengal ble gravet» - «Det år da Hammurabikanalen ble ferdig» o.s.v. o.s.v.

På den tid finner Moses å burde rettlede leserne m. h . t. kanaanittiske stedsnavn som i tidenes løp var blitt forandret - (som f. eks. Her Kristiania til Oslo) - således i Gen. 14. «Bela, som nå er Zoar» - 2, 8. - Siddims dal, nå Salthavet, v. 3, Hoba, nå nord for Damaskus, v. 15 - Mizpa, nå Kades, v. 7 - Efrat, nå Betlehem (35, 19) o. s. V.  - Kan disse eksempler forfleres ad libitum.

 

III

Når man lærer datidenes skriveres manerer, stil og materialismens natur å kjenne, åpenbarer også disse fakta den slående likhet mellom Bibelens litteratur og urtidenes dokumenter; tavlenes størrelse og form rettet seg etter innholdet og dettes omfang, der var sylindere, prismer og flate tavler, og disse var tosidig beskrevet, som de i Mos. 32, 15, lovens tavler, omtalte.

Kontrakter, handelskorrespondanse og juridiske dokumenter kan således gjerne kjennes straks av tavlenes form og format. Men hvis flere tavler ble nødvendige ved lengere dokumenter, da ble tavlene nøyaktig merket (omtrent som vår paginering, kapittelinndeling osv.) for å kunne behørig registreres i biblioteket og ikke «komme i uorden» for bibliotekaren eller leserne. Når vi leser om biblioteker på 30 000 bind, forståes nødvendigheten av disse foranstaltninger.

Hver ser tavler hadde gjerne:

 

1) En tittel - 2) Et stikkord for serie og endte ofte med 3) En «kolofon», ofte med skriverens og/eller eierens navn og en tidfesting. Det framgår med all ønskelig tydelighet at disse «ur»-gamle metoder er brukt ved tilblivelsen av 1. Mosebok. Dette viser bokens elde og boken må visselig være samlet og utgitt av Moses fra slike tavler i patriarkenes eie, skrevet (eller diktert) av dem selv.

 

Slik typiske, tidsbestemmende kjennemerker av «bøkene» finner vi f. eks.:

Gen. 2, 4: «Gud Herren gjorde jord og himmel» (kolofon til kap. 1.)

Gen. 2, 4: «Da de skaptes».

Gen. 5, 2: «Da de skaptes».

Gen. 6, 10: «Sem, Kam og Jafet».

Gen. 10, 1: «Sem, Kam og Jafet».

Gen. 10, 1: «Etter vannflommen».

Gen. 10, 32: «Etter vannflommen».

Gen. 11, 26: «Abraham, Nakor, Haran».

Gen. 11, 27: «Abraham, Nakor, Haran».

Gen. 25, 12: «Abrahams sønn».

 Gen. 25, 19: «Abrahams sønn» osv.

 

Store skjebnesvangre misforståelser oppsto derved at denne metode med kolofoner ved slutten av kapitelet (boken) var ukjent, og at kolofonen ved slutten av et avsnitt ble tatt for en «overskrift» for det etterfølgende. Ja, så langt gikk kritikerne her at Moffat i sin nye oversettelse (mitt ekspl. Er datert 1935) våget å omflytte vers 4 av kap. 2 til overskrift over kap. 1 i Genesis, for å få det til å klaffe etter våre metoder!

Disse typiske kolofoner danner altså den naturlige, opprinnelige inndeling av Bibelen. Vår inndeling i kapitler og vers er helt vilkårlig og ikke inspirert, og dette forhold burde visselig gjøres til gjenstand for en anmerkning på de betreffende steder i Genesis (som f. eks. Anmerkningen til de historiske data i Dan. 11 m. fl.)

Av slik innledninger kan merkes:

 

Gen. 2, 4: «Dette er himlens og jordens historie» (gjelder altså kap. 1).

Gen. 5, 1: «Dette er boken om Adams ætt» (gjelder 2, 4-5, 1).

Gen. 6, 9: «Dette er historien om Noahs ætt» (Toledoth).

Gen. 10, 32: «Dette er historien om Sems ætt».

Gen. 11, 27: «Dette er historien om Tarah - hans ætt».

Gen. 25, 12: «Dette er historien om Ismael - hans ætt».

Gen. 25, 19: «Dette er historien om Isak - hans ætt».

Gen. 36, 9: «Dette er historien om Esau - hans ætt» osv.

 

Hver av disse inndelinger angår altså det forutgående avsnitt eller kapittel, hvilket tydelig framgår av sammenhengen, således f. eks. i Gen. 5, 1, etter «Boken om Adams ætt» hører vi bare i de første vers om Adam - om hans fødsel og død - forut går selve beretningen om «Adam og hans ætt». Likeledes med bøken om Isak, Jakob etc.

Første gang ser vi denne metode brukt i Gen. 2, 4 ved «Himmelens og jordens historie», til kap. 2 passer dette ikke, for her finnes intet nevt om «himmelen». - -

Således registrertes ofte både skrivernes og tavlens eieres navn, og tavlene ble således:

1) gjerne skrevne av øyenvitner til det beskrevne, for

2) de ender gjerne før eierens død. - Det er selvopptegnelser vår Bibel beretter om, ikke henved tusen år gamle muntlige overleveringer, som så ble nedskrevet til oppbevaring og redaksjon.

De ættetavler - «bøker» - som Bibelen beretter om fra Gen. 5, 1 og utover har «redaktøren» Moses visselig hatt for seg da han skrev «Mosebøkene». Det var patriarkenes egne selvopplevde opptegnelser etter Bibelens egne ord. Disse burde vel legges til grunn for en ærlig kritikk framfor de mange årtusener oppståtte selvbestaltede kritikere, som endog frakjenner Bibelens forfattere - skrivekyndighet!

Meget søkt gjort ut av de mange gjentagelser vi stadig - etter babylonsk skikk - finner i Bibelen. Således kritiserer Dr. Driver at «syndflodsberetningen i Gen. 6, 9-13 er bart et duplikat av versene 5-8.»

Doktoren har vel ikke observert at de første faller inn under beskrivelsen av syndfloden, ved Noa - mens de siste 9-13 - hører inn under Noas sønners tavle. Der er altså flere forfattere til samme hendelse. «Redaktør» Moses kunne ha spart tid og møye ved simpelthen å slå disse sammen, men han har - etter tidens sed - pinlig nøyaktig kopiert originalene. Dette viser for meg enn ytterligere Bibelens pålitelighet, for dette er den ur-gamle måte, som prof. Poebel beskriver i sitt store verk om Babylons kileskrift (utgitt av Pennsylvania University):

«- - Bibellesere vil gjenkjenne det merkelige prinsipp av gjentagelse eller parafrase». Gen.7, 19, 20, 21, 22, 23 etc.

 

—-----------------------------

 

Litteraturliste:

Bibelsk Tidsskrift Nr. 4, April 1946 (Filadelfiaforlaget AS).

Albert Karl Fredrik Hiorth. (2015, 4. juni). I Store norske leksikon. Hentet 3. februar 2018 fra https://snl.no/Albert_Karl_Fredrik_Hiorth.

 

 

Basert på Hiorths artikkel dristar vi oss til å sitere 1. Mos. 1, 1-31 og 2:1-4 slik at halve verset i 1. Mos. 2:4 er satt fremst og ikkje sist (NB88):

 

Dette er soga om himmelen og jorda då dei vart skapte. I opphavet skapte Gud himmelen og jorda. Og jorda var aud og tom, mørker låg over det store djupet, og Guds Ande sveiv over vatna. Då sa Gud: Det verte ljos! Og det vart ljos. Og Gud såg at ljoset var godt, og Gud skilde ljoset frå mørkret. Gud kalla ljoset dag, mørkret kalla han natt. Og det vart kveld, og det vart morgon, fyrste dagen.

 

Og Gud sa: Lat det verta ein kvelv midt i vatna, han skal skilja vatn frå vatn. Og Gud gjorde kvelven og skilde vatnet som er under kvelven, frå vatnet som er over kvelven. Og det vart slik. Gud kalla kvelven himmel. Og det vart kveld, og det vart morgon, andre dagen.

 

Og Gud sa: Lat vatnet under himmelen samlast på ein stad, og lat det tørre landet koma til syne. Og det vart slik. Og Gud kalla det tørre landet jord, vatnet som var samla, kalla han hav. Og Gud såg at det var godt. Og Gud sa: Jorda skal la gras spira fram, og planter som sår seg, og frukttre som ber frukt med frø i, utover jorda, kvart etter sitt slag. Og det vart slik. Jorda lét gras gro fram, planter som sår seg, kvar etter sitt slag, og tre som ber frukt med frø i, kvart etter sitt slag. Og Gud såg at det var godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, tredje dagen.

 

Og Gud sa: Lat det verta ljos på himmelkvelven til å skilja mellom dagen og natta. Dei skal vera til teikn som fastset tider og dagar og år. Og dei skal vera til ljos på himmelkvelven og lysa over jorda. Og det vart slik. Og Gud gjorde dei to store ljosa, det største til å råda over dagen og det minste til å råda over natta, og stjernene. Gud sette dei på himmelkvelven til å lysa utover jorda, til å råda om dagen og om natta, og til å skilja ljoset frå mørkret. Og Gud såg at det var godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, fjerde dagen.

 

Og Gud sa: Lat det yra eit mylder av levande skapningar i vatnet, og lat fuglar flyga over jorda, under himmelkvelven. Og Gud skapte dei store sjødyra og alt levande som rører seg, som yrer i vatnet, kvart etter sitt slag, og kvar flygande fugl etter sitt slag. Og Gud såg at det var godt. Og Gud velsigna dei og sa: Ver fruktbare og vert mange og fyll vatnet i havet, og lat fuglane verta mange på jorda! Og det vart kveld, og det vart morgon, femte dagen.

 

Og Gud sa: Jorda skal la levande skapningar gå fram, kvar etter sitt slag: Fe og kryp og alle ville dyr på jorda, kvart etter sitt slag. Og det vart slik. Og Gud gjorde dei ville dyra på jorda, kvart etter sitt slag: Bufeet etter sitt slag, og alle kryp på jorda etter sitt slag. Og Gud såg at det var godt. Då sa Gud: Lat oss gjera menneske i vårt bilete, i likning med oss. Dei skal råda over fiskane i havet og over fuglane under himmelen, over feet og over all jorda, og over kvart kryp som rører seg på jorda. Og Gud skapte mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, til mann og kvinne skapte han dei. Og Gud velsigna dei og sa til dei: Ver fruktbare og vert mange, fyll jorda og legg henne under dykk og råd over fiskane i havet og fuglane under himmelen og over alt levande som rører seg på jorda. Og Gud sa: Sjå, eg har gjeve dykk alle planter som sår seg over heile jorda, og kvart tre med frukt som set frø. Det skal vera til føde for dykk. Og til alle dyr på jorda og alle fuglar under himmelen og alt som kryp på jorda, alt som har livsande i seg, gjev eg alle grøne planter til føde. Og det vart slik. Og Gud såg alt det han hadde gjort, og sjå, det var overlag godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, sjette dagen.

 

Så vart himmelen og jorda fullførde med heile sin hær. På den sjuande dagen fullførde Gud det verket han hadde gjort, og på den sjuande dagen kvilde han frå alt sitt verk, som han hadde gjort. Gud velsigna den sjuande dagen og helga han, for den dagen kvilde han frå alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.

 

​

Denne sida vart laga i 2018; sist endra 15 januar 2021.

​